Over 210.000 nordmenn står uten fastlege og stadig flere kommuner oppfyller ikke det lovpålagte kravet om helsehjelp. Dette var noe av bakgrunnen for at regjeringen i august nedsatte et ekspertutvalg som skal gi konkrete forslag til tiltak for å styrke fastlegeordningen.

Omtrent samtidig inngikk Dr.Dropin en samarbeidsavtale med Klepp kommune, der de innbyggerne som står uten fastlege kan oppsøke Dr.Dropin på kommunens regning. Avtalen har fått sterk kritikk av den etablerte fastlegestanden, der hovedargumentet er at pasientene med et
slikt tilbud mister fordelen av kontinuitet mellom lege og pasient.

Kontinuitet gir vesentlige gevinster

En mye referert studie når kontinuitet omtales er «Continuity in general practice as predictor of mortality, acute hospitalisation, and use of out-of-hours care: a registry-based observational studyin Norway».

Studien slår fast at pasienter som har hatt den samme fastlegen over en periode på mer enn 15 år, reduserer dødsrisikoen med 25 prosent sammenlignet med dem som har hatt samme fastlege i ett år eller mindre. Tilsvarende skal de samme pasientene ha 28 prosent mindre sannsynlighet
for å bli akutt innlagt på sykehus. Dataene ble samlet inn i tidsperioden 2015 til 2018. Studien har fått stor oppmerksomhet i både inn- og utland, men er lite diskutert i det offentlige ordskiftet.

Hvilke pasienter har størst behov for kontinuitet?

I studien er det justert for faktorer som pasientenes alder og dødelighet. Det er imidlertid viktig å merke seg at studien ikke tar for seg verdien av kontinuitet for ulike pasientgrupper. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) fremgår det at nærmere en av tre ikke besøker fastlegen i løpet av ett år og at gjennomsnittlig antall konsultasjoner er langt lavere blant de yngre enn blant de eldre.

– Hva er verdien av kontinuitet for de eldste og mest syke pasientene sammenliknet med unge og forholdsvis friske pasienter? Hva blir svaret hvis vi ikke bare spør om kontinuitet er bra, men om hvem som trenger det mest?

Nødvendige og ubehagelige spørsmål

Studien hviler på et premiss om at fastlegeordningen gir kontinuitet – at det er mulig for pasientene å ha den samme legen over tid. Men fastlegeordningen har aldri levert en så god kontinuitet som det vi egentlig skulle ønske.

I en evaluering av fastlegeordningen utført av EY og Vista analyse fra 2019 fremgår det at median varighet av en fastlegeavtale var 5,9 år for hele landet og kun 2,75 år i de minste kommunene. Av rapporten gikk det også frem at andel vikariater på fastlegelister har økt betydelig, og i 2018 var på 21 prosent. Tallet har trolig økt markant.

En arbeidsgruppe med deltagere fra KS, Legeforeningen, Oslo kommune og Helsedirektoratet beregnet før pandemien hva behovet er for nye leger til fastlegeordningen. For å dekke avgangen trengs det alene 300 leger hvert år. Trolig er dette tallet høyere nå. Tok man hensyn til befolkningsveksten og et ønske om normalisering av arbeidstiden til fastlegene, sa arbeidsgruppen at behovet økte med 150 leger til. Samtidig sier kun tre prosent av de drøye 1.500 medisinstudentene som utdannes hvert år at de ønsker å bli fastleger.

Regnestykket går ikke opp.

Som Helsepersonellkommisjonen slo fast nylig, vil tilgangen på helsepersonell bli enda strammere. Det er ikke mulig å bemanne seg ut av situasjonen.

Kontinuitet er ønsket, men hva må til for at fastlegeordningen faktisk skal kunne levere dette? Hva er prislappen for kontinuitet for alle og hvor skal eventuelt grensen gå? Hva er realistisk?

Dette er ubehagelige, men nødvendige spørsmål.

Det er nødvendig å tenke nytt

At alle innbyggere har tilgang på den samme allmennlegen livet ut er ideelt – fra et teoretisk perspektiv. I dag står imidlertid mange av dem som trenger kontinuitet mest uten en fast allmennlege.

Finnes det mer bærekraftige løsninger hvis tilbudet om kontinuitet faktisk skal differensieres basert på innbyggernes behov? Kunne man sett for seg en mer ressurseffektiv todeling av primærhelsetjenesten – der noen oppsøker en førstelinje med fokus på effektivitet og man har en
andrelinje dedikert til de som har aller størst nytte av å ha en fast allmennlege?

I 2001, samme år som fastlegeordningen ble innført, laget Norsk selskap for allmennmedisin en plakat med syv teser for allmennmedisin. En del av formålet var å skape realistiske forventninger til helsetjenesten, og en av tesene som trekkes frem er å “gi mest til dem som har størst behov”.

Jeg har ikke fasiten på hvordan myndighetene skal innrette det offentlige tilbudet av allmennleger, men debatten om kontinuitet må nyanseres. Forhåpentligvis vil det uavhengige ekspertutvalget som skal stake ut veien videre for fastlegeordningen drøfte denne problemstillingen når utvalget legger frem sin rapport i april.

Skrevet av Dr. Daniel Sørli for Klassekampen.